Akkurat nå er Den internasjonale romstasjonen verdens høyeste byggeplass. Men hvordan er det mulig å bygge noe som befinner seg ca. 400 km over jorden og går i bane med en hastighet på ca. 28 000 km/t? Svaret er ”svært forsiktig” – og at man bare tar én del av gangen.

Astronauter under en ”spacewalk”.

Når

”Canadarm2”.

romstasjonen er ferdig, kommer den med full utrustning til å veie ca. 455 tonn. Den amerikanske romfergen som tar seg av det meste av transport mellom jorden og verdensrommet, kan bare ta med ca. 16 tonn opp til romstasjonen. Selv den russiske bæreraketten Proton, som skjøt opp den første ISSlasten i 1998, kan ikke klare å løfte mer enn 20 tonn. Så romstasjonen bygges ved at deler eller seksjoner sendes opp og settes sammen som i et puslespill oppe i romstasjonens bane.

Det trenges ca. 50 oppskytninger for å få alle romstasjonens deler og seksjoner opp og i bane – naturligvis i riktig rekkefølge. Hver ny seksjon må passe til de som allerede finnes der og blir montert sammen til moduler. Hver modul har en slags koblingsadapter (”docking adapter” på engelsk) slik at den passer nøyaktig til en annen adapter eller til en node. I utgangspunktet utføres det meste av arbeidet med robotarmen som er koblet til romfergen. Nå har romstasjonen en egen robotarm, Canadarm2. Den er større og mer avansert, og er til stor hjelp.